Naturens Tale

Naturens Tale: Solen gir lysstråler uansett
menneskelige tanker eller følelser.

Skrevet av Flint Juventino Beppe


Select language EN  DE

Klikk et bilde for en frittstående versjon med høy oppløsning


— Jeg klarer ikke finne særlig mye logikk i samfunnet. I stedet vender jeg blikket mot naturen. Med fjellene i sikte.

Gjennom årene har jeg vandret i fjell, lyttet til fossefall og ydmykt observert vind, regn, snø og nordlys. Slik magi fyller meg med uendelig eufori og takknemlighet: ikke overfor en spesifikk skaper, men heller fordi mennesket ikke har muligheter til å forstyrre eller ødelegge denne magien.

Naturen taler, og da må en lytte.
Slik jeg ser det finnes det to diametralt motsatte dimensjoner: naturens domene hvor selvbedrag eller pretensjoner synes fullstendig fraværende, og samfunnet hvor selvbedrag er selve fundamentet for alt. Man trenger bare se til politikk, religion og -ismer, som for meg, uten unntak, er menneskeskapte, forgjengelige forestillinger. Bare ved å nevne disse tre ordene grøsser jeg i avsky.

Når alt kommer til alt, er maktkamp blant mennesker kun latterlig og sikrer den gjenmnomgående syklusen av undertrykkende styring. Døden kan være sekunder unna. "Det er intet nytt under solen."

For eksempel, hvis en stat gjennom moralistisk lovgivning trakasserer en bestemt del av folket og hevder at deres livsstil, behov eller autonome arbeidsvalg er annenrangs: da vil statistisk sett noen feste tillit til propagandaen, både innenfor deler av samfunnet og innenfor den berørte gruppen. Det kalles stigma, og er ofte basert på diskriminering og føleri. Stigma er dessuten et åpenbart valg for å konstruere moralsk panikk; det hindrer opplysning og fordomsfrihet; det fører til opprettholdelse av tabuer og personlig hat — et klassisk ondsinnet trekk hos makthungrige mennesker som leker Gud. Slik disrespekt finner man i etnisk rensning og rene moralistiske lover som resulterer i forfølgelse av uskyldige. Handlinger som dette er så langt unna Naturens Tale og musikken som uavlatelig lyder fra "bakenom horisonten" som jeg kan forestille meg.

Hvilke fjell skaper undertrykkende lover for en elv? Hvilken sol leker Gud overfor hvilken måne? Hva ville treet svare hvis man spurte om man burde tvinge «sannheter» på andre, eller gå hjem å leve i respekt for hverandre? La du merke til Naturens Tale holdt av furukonglen fem centimeter fra den ovale stenen i grøfta du nettopp passerte?

«Inspirasjon» har jeg aldri kunne hente fra mennesker, ei heller har jeg hatt noen idoler, eller fullt ut fulgt en spesifikk retning som har blitt pekt ut for meg. Den eneste siden ved menneskearten som beveger meg er den samme som jeg finner hos dyr, en ubesudlet uskyld skapt av naturen: upretensiøs skjønnhet eller øyne som speiler uendeligheten. Begrensninger eller bedrag har aldri ledet til musikk. Faktisk har jeg ingen «inspirasjon» i det hele tatt; jeg er konstant knyttet til sfæren bak horisonten hvor musikken alltid lyder, uansett hvor jeg fysisk befinner meg.

Mitt morsmål er musikken og mitt hjemland er naturen.

Jeg har aldri følt meg som en del av samfunnet. Jeg har absolutt ingen politiske eller religiøse preferanser. Så lagt tilbake som jeg husker har jeg hatt et ubrytelig bånd til naturen. På skolen bekymret lærerne seg over at jeg ofte vandret alene i skolegården. Men jeg følte meg ikke ensom fordi jeg tilbrakte tid sammen med naturen, og jeg samlet musikk mens jeg «snakket» med mine alltid tilstedeværende gode venner: skogen og blomstene.

Naturens Tale: Ta bort solstrålen og se
hva som skjer videre.
Heldigvis er ikke naturen menneskeskapt, og jeg setter ydmykt pris på at jeg kan vende meg til havet og fjellene. Hvem eller hva som står bak naturens opprinnelse vet jeg ikke, og jeg trenger ikke vite fordi jeg simpelthen ikke kan vite.

Man kan si at jeg kommuniserer med naturen gjennom musikk, fra bak horisonten, som om jeg lever i et univers som går parallelt med samfunnet. Og det er i dette parallelle universet at musikken oppstår. Jeg skrive for elementene; for tid og rom. At en symfoni eller en fiolinsonate må passere gjennom musikere er bare en del av denne kommunikasjonen.

Jeg har skapt to Symbiofonier, fiksjonsfilmer, om hvordan en symbiose mellom musikk og natur kan samhandle med mennesker med naturen som en nøytral arena: MONTAGNA CON FORZA og VICINO ALLA MONTAGNA.

Det som muliggjør et liv for meg er hva jeg vil kalle statiske elementer: den genuine perfeksjonen i ting som ikke er menneskeskapt — uangripelig i kvalitet, rent og tidløst. Blomstens skjønnhet, dyrs uskyld, solnedgangen, bølgene i havet. Disse skattene taler med meg og skaper musikk i hodet.

Jeg er en alien fanget i en menneskekropp, men sinnet, sjelen og hjertet mitt tilhører ikke-menneskelige krefter. Samfunnet kan ikke få meg fordi naturen allerede har erobret meg.

Innbygger av Berlin, Tyskland, Jordkloden, Verdensrommet, ???



Relevant information





Det store i det små: klikk på et hvilket som helst naturbilde for en frittstående versjon med høy oppløsning














— Jeg vil fortsette å speile ut kunsten jeg hele tiden
bærer med meg; være en ydmyk innehaver
av et "naturborgerskap".



«Vindsus i Botn»


Naturen er min venn. Trær og busker speiler seg i vannet. Se, solen stiger frem. Alt som lever lytter til mitt hjerte.

Her finnes ro for sjel. Her kan mitt liv ta del. Her ønskes jeg velkommen. Mitt sanne hjem er her.

Fugl kvitrer i sky. Vind stryker om sinn. Foss bruser bak fjell. Og øverst på klippen står jeg.

Min kjære, gode venn. Uten deg vil alt som lever dø. Du fyller mitt liv med musikk. Fullkommen klang. Dagen lang.

Så, når livet er jævlig. Og tanker går i spinn. Du vil finne meg sittende stille ved innsjøens bredd.
  (FJB)




Horisonten — et sted der mennesker ikke er i stand til å bruke sine elskede målingssystemer eller ismer. Sammenlignet med det som finnes utenfor disse jordiske rikene, kan ikke intellektbasert "dybde", "vitenskap" eller "forskning" defineres som avansert. Alt som baseres på ismer eller er oppkonstruert blir latterlig begrenset i sammenligning med naturens tale. Én enkel solstråle synes totalt overlegen alle menneskelige tanker på jorden lagt sammen. Ta bort solstrålen og se hva som skjer videre.






Nature is constantly present. Music perpetually sounds from beyond the mountains. Humankind arises from earth while Music is directing the cycle of life. Nature is the impartial arena.

What happens when Humankind cannot relate to this unified energy of Nature and Music?






















In this film, we follow a wooden boat's venture across a lake. We will be exposed to the vast array of temperate sensations, sensitive harmonies and visions — freed from the conventions of time.

Also, the brutality and mercilessness of life are central elements, in connection with eleven closely connected parts and originally written music.

This production is respectfully dedicated to the fragile world we all live in.

















Alle naturfotografier: Potsdam, Tyskland. 20©18 Flint Juventino Beppe. All rights reserved.