Asperger, Tourette og Kunsten:
En vandring på stram line


Det er muligens pussig, men samtlige titler på det jeg har kreert opp gjennom årene ser ut til å beskrive mitt liv; så også «Tightrope walking beneath heaven» - et symfonisk dikt fra 1993.

Titlene har blitt som selvoppfyllende profetier. Jeg ser det veldig klart, og erkjenner at jeg er titlene i det jeg skriver: Jeg går alene på en line gjennom livet, under himmelhvelvingen. Jeg har ikke bestemt meg for dette selv, men jeg må feste blikket langt fram og konsentrere meg om et eksternt punkt for å holde balansen; for å ikke falle sammen i en verden som er konvensjonell. Det finnes kun to unntak fra den stramme linen og det å skulle feste blikket langt fram for ikke å falle av: Alene i naturen kan jeg senke blikket; alene i kunsten kan jeg senke blikket.

For meg er én dag som ett liv. Det går ikke en eneste time uten at hjernen går på høygir; automatisk, utømmelig og evig kreativ. Jeg har aldri en pause fra kreativiten. Hjernen er som en sensor og fanger opp inntrykk hele tiden. Slik har jeg alltid vært. Jeg har ikke utviklet meg i noen retning siden jeg var barn. Jeg har alltid hatt de samme tankene, alltid sett de samme tingene, hørt de samme lydene, følt de samme følelsene. Jeg ser og hører «alt»; det er en daglig kamp. Det gjør livet særdeles rikt, men også særdeles dynamisk fordi den nevrotypiske verden har tendens til å flokke seg omkring det jeg vil kalle for konvensjonelle livsløgner. Dette blir for meg som å puste i vakum; jeg kan ikke ha livsløgner. Jeg klarer blant annet ikke å akseptere en verden styrt av religion og moraliserende politikk som gir staten urimelig makt over enkeltindividet.

Det å skulle finne en måte å leve av min kreativitet på, er noe jeg må gjøre. Men det er svært utfordrende og nesten naturstridig, mye fordi det ofte krever at man må være sosial og tilstede i konvensjonelle settinger. Dette klarer jeg ikke uten stor risiko for «mental nedsmeltning» i kjølvannet. Jeg er autodidakt; jeg er helt uten formell utdanning innen mine fagområder. Ikke fordi jeg ikke respekterer eller ikke har sans for skolering. Det at jeg har Aspeger har rett og slett gjort at jeg ikke har maktet å møte opp og gjøre ting på en konvensjonell måte. Derfor kan jeg heller ikke å ha en vanlig jobb.

Jeg er født uten «filter», og det tvinger meg til å være ekstremt kresen med omgivelsene og gjøre ting på en alternativ måte, utenfor trygge rammer. Jeg har havnet utenfor verden i et parallellt spor, og det lever jeg med i en egen bane rundt jorden.

Jeg opplever eufori og fortvilelse; ubegrensede topper og bunnløse bunner. Men føler meg likevel ikke manisk. Det er mange ting jeg ikke makter her i verden, men jeg klarer å skape kunst uavlatelig. Jeg tenker at det er påfallende mange mennesker med autistiske trekk som som står bak mye av kunsten i verden; enten det maleriet man beundrer, fantastiske oppfinnelser eller musikken man ikke kan la være å lytte til. Jeg tenker at et «tredje øye» er ofte det som gjør en opplevelse rik for publikum over tid; noen som ser ting på vegne av andre; noen som tar på seg intellektuelle og filosofiske lidelser for andre. Det er flere kunstnere enn jeg som har og har hatt Aspergers. Jeg ønsker å være med og gi syndromene Aspergers og Tourettes et ansikt, selv om jeg går alene på stram line.

Så lenge jeg kan huske, har jeg sett på mitt virke som en pustesituasjon; å puste inn inntrykk og puste ut musikk. Uten å puste er det vanskelig å leve. Det å vite at man kan etterlate seg et fingeravtrykk i verden for ettertiden gjør det at det er overkommelig og ikke-patetisk å overleve.





English version

The Holy Bigotry

Support Flint Juventino Beppe

Tilbake til FJBlog