Nevroutviklingsforstyrrelser og Kunsten:
Flint Juventino Beppe

En vandring på stram line

Skrevet av Flint Juventino Beppe


Select language EN  DE  



Jeg går alene på en line gjennom livet, under himmelhvelvingen. Jeg har ikke bestemt dette selv, så jeg må feste blikket langt fram og konsentrere meg om et eksternt punkt for å holde balansen for å ikke falle sammen i en verden som er konvensjonell.

Forord

Diagnoser er menneskeskapte klassifiseringer av plager, tilstander og lidelser. En diagnose kan gjøre det enklere for en person å forstå eller forklare hvorfor han eller hun sliter, enten det er fysisk eller mentalt. Det kan også gjøre det lettere å forstå en persons oppførsel og uvanlige livsstil.

Siden jeg alltid har følt meg som en "outsider" i en konvensjonell verden, kom diagnosen Aspergers syndrom ikke som noen stor overraskelse. I mitt tilfelle var det faktisk på mange måter en lettelse siden diagnosen ga plausible svar på mange av de ubesvarte spørsmålene som hadde samlet seg angående mine mange livslange "kollisjoner" med samfunnet. Dessuten var det også en lettelse siden det utelukket andre diagnoser som symptomene kunne være en indikasjon på.

Jeg kjenner meg igjen i mange av egenskapene som kjennetegner Asperger, og har nok mange av de vanlige kardinaltrekkene. For eksempel sliter jeg i de fleste sosiale kontekster, og har en tendens til å unngå dem så mye jeg kan. Hvis jeg eksponeres for mange menneskeskapte, uforutsigbare inntrykk samtidig, reagerer jeg negativt.

Kondensator
Hvis jeg skulle bli tvunget til å finne et synonym til Aspergers syndrom, ville jeg kalle det stor kapasitans. Det høres ut som en god egenskap, ikke sant? Problemet er at jeg ikke har et "filter" som siler ut hva denne kapasiteten absorberer av inntrykk, for eksempel hva jeg hører, ser, lukter og så videre — derfor kan hjernen raskt fylles med opprivende materie jeg aldri har bedt om.

Dog, noen Asperger-egenskaper kjenner jeg meg ikke fullt ut igjen i; og jeg ser ut til å ha andre egenskaper som definitivt ikke er typiske for Asperger. For eksempel trives jeg med ordspill og surrealistisk humor. Jeg mener å forstå ironi, og formodentlig kan jeg lese ansiktsuttrykkene til en person ganske bra.

Kanskje ligger forklaringen på dette i en komorbiditet med Tourettes syndrom og ADHD, diagnoser jeg har fått i tillegg til Aspergers syndrom.

Når det er sagt, er disse "etikettene" av en noe begrenset nytteverdi, og jeg mener at man ikke skal la etiketter styre livet. En diagnose er tross alt menneskeskapt, og må dermed heller ikke defineres som absolutt. Den kan være nyttig i noen tilfeller, men den bør ikke begrense en person. Og den skal heller ikke brukes mot en person som en unnskyldning for å avskjære eller utstøte vedkommende. Kort sagt: en diagnose på sitt beste fremmer forståelse, men i verste fall frembringer den fordommer og hindrer selvrealisering.

Jeg har valgt å være åpen om dette; kanskje noen der ute kan kjenne seg igjen i hva jeg snakker om?

Når alt dette er sagt, er kanskje en virkelig "diagnose" av en ikke-menneskelig definisjon, og en del av et mye større, ufattbart bilde. I mitt tilfelle kunne dette mer enn noe annet forklare tilstedeværelsen av musikk som hele tiden lyder i mitt hode.


Linedans

Det er muligens pussig, men samtlige titler på det jeg har kreert opp gjennom årene ser ut til å beskrive mitt liv; så også «Tightrope walking beneath heaven» — et symfonisk dikt fra 1993.

En vandring på stram line

Titlene har blitt som selvoppfyllende profetier. Jeg ser det veldig klart, og erkjenner at jeg selv er titlene i det jeg skriver: Jeg går alene på en line gjennom livet, under himmelhvelvingen. Jeg har ikke bestemt dette selv, så jeg må feste blikket langt fram og konsentrere meg om et eksternt punkt for å holde balansen for å ikke falle sammen i en verden som er konvensjonell. Det finnes to unntak fra den stramme linen og det å skulle feste blikket langt fram for ikke å falle av: Alene i naturen kan jeg senke blikket; alene i kunsten kan jeg senke blikket.

For meg er én dag som ett liv. Det går ikke en eneste time uten at hjernen går på høygir; automatisk, utømmelig og konstant kreativ. Jeg har ikke en pause fra kreativiteten. Hjernen er som en sensor og fanger opp inntrykk hele tiden. Slik har jeg alltid vært. Jeg har ikke utviklet meg i noen retning siden jeg var "barn". Jeg har alltid hatt de samme tankene, alltid sett de samme tingene, hørt de samme lydene, følt de samme følelsene. Jeg ser og hører «alt»: det er en daglig kamp. Det gjør livet særdeles rikt, men også særdeles dynamisk fordi den nevrotypiske verden har tendens til å flokke seg omkring det jeg vil kalle for selvbedrag og konvensjonelle livsløgner. Dette blir for meg som å puste i vakuum: jeg kan ikke ha livsløgner. Jeg klarer blant annet ikke å akseptere en verden styrt av religion og moraliserende politikk som gir staten urimelig makt over enkeltindividet.

Innvendig reagerer jeg voldsomt på menneskeherifindede egenskaper som paradoksal, ikke-logisk adferd, stigma, fordommer, trangsynthet samt det jeg vil kalle Moralizlation™ — statlig lovgivning som kriminaliserer uskyldige og som er basert på menneskerettighetsovertredelser, diskriminering, moralisme, tabuer, stigma eller føleri. Jeg har dessuten null til overs for paternalistiske stater som "leker Gud" ved å forstyrre private, individuelle, fredelige valg. Jeg kan ikke annet enn å finne enhver "sannhetspropaganda" som religion, politikk eller ismer forgjengelig; alt som ender på "isme" er for meg latterlig, selvbedrag og sauementalitet. For eksempel er demokrati, politikk og religion, uten unntak, tre av de viktigste eksempler på livsløgner og kamuflert, rendyrket ondskap som jeg kan tenke meg, da disse i kraft av sin natur er autonomitetsavskjærende og gir tilgang til normalisert diskriminering, ofte i skriftlig form som religiøse tekster eller lovgivning. Det er dermed ikke rart at historien gjentar seg selv, og at samfunnet går i sirkler i stedet for framover.

Slike menneskeskapte arenaer befinner seg i min verden så langt unna fjell, hav og musikkens opphav "bak horisonten" som jeg kan forestille meg. I det vesentlige er jeg nok en einstøing, og samfunnet synes å være et biprodukt av en fremmed klode. I stedet vender jeg blikket mot naturen.

Det å skulle finne en måte å leve av min kreativitet på, er noe jeg må gjøre. Men det er svært utfordrende og nesten naturstridig, mye fordi det ofte krever at man må være sosial og til stede i konvensjonelle settinger. Dette klarer jeg ikke uten stor risiko for «mental nedsmeltning» i kjølvannet. Jeg er autodidakt, jeg er helt uten formell utdanning innen mine fagområder. Ikke fordi jeg ikke respekterer eller ikke har sans for skolering, men allerede på grunnskolen kunne jeg ikke konsentrere meg godt om skolearbeid. Jeg kunne ikke ha for mye folk rundt meg. Det at jeg har disse diagnosene har rett og slett gjort at jeg ikke har maktet å gjøre ting på en konvensjonell måte. Derfor kan jeg heller ikke å ha en vanlig jobb.
Flint Juventino Beppe, 1977

Jeg er født uten «filter», og det tvinger meg til å være ekstremt kresen til hva jeg omgir meg med, og jeg må gjøre ting på en alternativ måte, utenfor oppgåtte stier. Jeg opplever eufori og fortvilelse: ubegrensede topper og bunnløse bunner. Men føler meg likevel ikke manisk. Jeg har havnet utenfor verden i et parallelt spor, og det lever jeg med i en egen bane rundt jordkloden.

Det er mange ting jeg ikke makter her i verden, men jeg klarer å skape kunst uavlatelig. Jeg tenker at det er påfallende mange mennesker med autistiske trekk som står bak mye av kunsten i verden, enten det maleriet man beundrer, fantastiske oppfinnelser eller musikken man ikke kan la være å lytte til. Jeg tenker at et «tredje øye» er ofte det som gjør en opplevelse rik for publikum over tid; noen som ser ting på vegne av andre, noen som tar på seg intellektuelle og filosofiske lidelser for andre. Det er flere kunstnere enn jeg som har og har hatt Asperger. Jeg ønsker å være med og gi syndromene Aspergers og Tourettes samt ADHD et ansikt, selv om jeg går alene på stram line.


Så lenge jeg kan huske, har jeg sett på mitt virke som en pustesituasjon: å puste inn inntrykk og puste ut musikk. Uten å puste er det vanskelig å leve. Det at man kanskje kan etterlate seg et fingeravtrykk i verden for ettertiden gjør det at det er overkommelig og ikke-patetisk å overleve.

Innbygger i Berlin, Tyskland, Jordkloden, Verdensrommet, ???


Relevant information

Intervjuer   Philobretto   Galleri   Support








 

Beppe er diagnostisert med Tourettes syndrom, Aspergers syndrom
og ADHD. De sosiale begrensningene som ofte er knyttet til disse
diagnosene kan forklare hvorfor Beppe ikke kunne begi seg ut på en
konvensjonell musikalsk utdannelse.