Humor ledsaget av høytidelighet.
For Beppe eksisterer disse faktorene gjensidig.
Universell klangvandrer


Select language EN  DE
Klikk på et hvilket som helst bilde for en frittstående, høyoppløselig versjon


Skrevet av Flint Juventino Beppe





Toner synes å bli oppfattet universelt over hele verden. Det du hører reagerer du kanskje eller kanskje ikke på. Språk formidler betydning, semantikk.

Men spørsmålet er: kan du forstå konnotasjonene eller assosiasjonene i tekster fremført på et språk du ikke selv behersker?

Vel, jeg tror det er mulig. Hvis du hører en sang framført på et fremmed språk, vil du kanskje få en annerledes, dog meningsfull opplevelse, selv om du ikke forstår språket.

Jeg har valgt å relansere tre album med sine originaltekster fordi jeg tror det finnes en universell forståelse av lyder – den musiske viktigheten i vokalenes farge, i hver stavelse som fyller en melodi: alle fristilt fra nasjoners begrensninger.

Jeg definerer enhver tekst som jeg produserer på like linje med musikken jeg skaper. Tekster er transnasjonale; de reiser lett, frigitt fra nasjoners konvensjonelle geografiske og politiske grenser. I bunn og grunn kan man hente mening ut av hva enn man hører.

For meg er tekster ofte en del av en overordnet stemning og lydbilde i melodi, heller enn noe som representerer en spesifikk nasjon eller tilhører et definert geografisk område fordi man bruker et utvalgt språk. Ordene i seg selv og den meningsbærende teksten innskrenker sangene, mens jeg ser på tekster som en døråpner for melodien.

Gjennom årene har jeg gitt ut mange album i flere forskjellige sjangre: orkestermusikk, kammermusikk, elektroakustiske verk, sanger og surrealistiske dikt. Men hvis noen hadde spurt meg hvilken sjanger eller hvilket album jeg verdsetter mest, kunne jeg ikke tatt et valg. Jeg kan ikke rangere FJB-albumer; det ville være som å rangere fjell og daler. Sjangre er bare menneskeskapte nisjer som definerer kunstuttrykk i musikk, muligens for å gjøre det lettere å forholde seg til det man hører. Det å sette musikk inn i båser, skaper en slags orden og stabilitet.

FJB-albumene er ofte konseptuelle. En historie blir fortalt enten jeg synger og spiller gitar, eller om et orkester framfører en konsert. Jeg ønsker å forkaste enhver antakelse om hva man kan forvente av en utgivelse. For meg er det er like viktig å utgi en sang som å utgi en fløytekonsert eller en symfoni. Sangene, humoren og de symfoniske diktene går hånd i hånd. Latter, mystikk og surrealisme er like betydningsfulle. Disse elementene til sammen danner et «tredje øye» i hva jeg skaper, og de er alle en del av The FJB Fingerprint.

Hva med meg selv personlig som komponist og artist? Er jeg like transnasjonal som kunstuttrykkene? Får å være ærlig, føler jeg meg naturlig løsrevet fra nasjonalitetsbegrepet. Jeg hører ingensteds og allesteds til (kanskje til og med utenfor kloden) akkurat som melodiene og tekstene jeg har skrevet gjør. Jeg kan ikke føle meg bundet til et spesielt land hvis det er fullt av fordommer, moralisme og trangsynte mennesker. Jeg må være ærlig med meg selv, og derfor er jeg på mange måter i eksil.

I det hele tatt er hele min produksjon en proklamasjon for personlig frihet, derav en erklæring mot fordommer. Det jeg gjør, gjør jeg intuitiv: Jeg puster inn inntrykk og puster ut uttrykk. Jeg har absolutt ingen politiske eller religiøse tilknytninger.
Det er én tanke jeg ikke unnslipper: muligheten for at i det øyeblikket vi er født, faller vi inn i en fastlåst situasjon siden døden synes å være så uløselig knyttet til fødselen. Kanskje mennesket gradvis registrerer dette i underbevisstheten og en felles måte å holde ut dødens kommende, usynlige tvang er å danne seg livsløgner: å pretendere for sin egen lykkes skyld, eller simpelthen for å beholde livsgnisten.

Livsløgner kan ta mange former og de er ofte farget av moralisme, politikk, religion og beslutningen om å trykke egne overbevisninger og «sannheter» på andre. Selv om dette kan oppfattes som både egoistisk og ondsinnet, er kanskje hjernen programmert til å holde oss i live tross alt, og de voksende overbevisningene mater livsløgnene. Følgelig får disse bedragene fotfeste og ender opp som aksepterte konvensjoner for et flertall av befolkningen.

Det synes som om døden er eneste vei ut av denne livslange ufriheten, og mennesker synes komfortable med å følge disse konvensjonene – eller livsløgner som jeg kaller dem – etter hvert som døden kommer nærmere. I mellomtiden utfolder spillet seg, og mennesker fortsetter med selvbedraget.

Det er vanskelig for meg å berettige situasjonen: jeg er jo selv deltakende i denne parodien, og jeg blir hele tiden påminnet om, og konfrontert med, livsløgner. Videre er det utenfor min fatteevne hvordan mennesker kan la intoleranse og moralsk hysteri føre an, og således undergrave ekte personlig frihet og balansert tankegang.

Likevel har jeg stunder hvor jeg oppdager ren uskyld, og av og til opplever jeg uforklarlig eufori, og det er dette som gjør det troverdig for meg å skape kunst, og å holde meg i live. Mitt sanseapparat er vidåpent, jeg stirrer uavlatelig inn i solen, men kan ikke lukke øynene selv om jeg hadde villet det. Jeg får påminnelser hver dag, og det er en konstant kamp fordi jeg føler meg som en fremmed i samfunnet, og jeg klarer ikke lyve for meg selv. Hvis vår eksistens er en tunnel som starter med at vi blir født inn i ufrihet, er det kanskje en åpning på slutten, en lettelse fra vår bundethet. Sjansen er 50-50, slik jeg ser det. Vi får bare vente og se.

Akkurat nå er jeg i midten av denne tunnelen, og jeg kommuniserer på et universelt språk som formodentlig kan bli forstått av den som tør løfte blikket. 


Flint Juventino Beppe
27.03.2017


Relevant information  Naturens Tale    Vandring på stram line
Intervjuer   Philobretto   Galleri   Support






 

Jeg lager kunst for å motvirke de mørke skyggene som vevder i bakgrunnen. Dette hjelper meg å eksistere i denne verdenen. I utgangspunktet er hele min produksjonen en proklamasjon for personlig frihet og en uttalelse mot menneskeskapt overformynderi. Det jeg gjør, gjør jeg intuitivt: Jeg puster inn inntrykk og puster ut uttrykk.

Mitt sanseapparat er vidåpent; jeg stirrer uavlatelig inn i solen, men kan ikke lukke øynene selv om jeg hadde villet det.